Fanny Solbjørg Johnsen (1906-1994), min bestemor, ble født i Kristiania 1906. Moren hennes var Helene Marie Johnsen. Fanny ble sendt til Hvaler i 1910 etter at moren hennes døde i 1909. Hvem foreldrene var visste hun ikke. Hennes mor og mormor har jeg funnet og hovedtrekkene i morens liv forklares fra protokoller og kirkebøkene.

Fanny, min bestemor, bodde flere måneder på mødrehjemmet i Sarpsborg etter at hun fikk barn (Leif Bjarne - min far).

Helene Marie Johnsen. Hun ble født 8. mai 1872 på Kvindeklinikken på Rikshospitalet i Kristiania, døpt samme sted 9. mai, faddere Karen og Kristine Hansen. Foreldrene til Helene Marie var Maren Hansen fre Trøgstad og Johan Peter Johnsen. Johan var matros og fra Fredrikshald (Halden).

I 1875-tellingen for Kristiania bodde Helene Marie som pasient og fattiglem i Storgaden 40.

Moren var ikke tilstede. Johan Peter, faren til Helene Marie dør i 1878, da bor hun og broren Karl Martinius i Brogaden sammen med faren. Begge barna blir utplassert til Aas, Helene Marie til Herumhagen gård og Karl Martinius til Holter gård. I protokollen står det at moderen, Maren, er drikkfældig og usædelig, og kan ikke ha ansvar for barna, hun er i arbeidsanstalten Mangelsgården og vil være det de neste årene.

Begge gikk på Tomter skole i 1883 og 1884 med forpleining.
Både Carl Martinus og Helene Marie ble konfirmert i Aas.

Bildet er Tomter skole på 1880-tallet.

I oktober 1882 får Maren Hansen enda et barn, Emilie Mathilde. I protokollen fra Fattigvesenet står det at hun har to børn før utsatte. Er for tiden i arbeidsanstalten og har flere års strafarbeide i vente, og dep. Mand jernbanearbeider Edvard Frog er i Kronarbeide for bidrag til sine ægte børn.

Emilie Mathilde opplyses være svagelig og hun blir sendt til gårdbruker Gundersen Braaten v. Eidsvolds værk, Eidsvold. Protokollen har anmerkning under navnet til Emilie med tallene 81 og 82 som er henvisning til protokollene Helene Marie og Carl Martinus som ble udsat til Aas i 1878.

Protokoll 29 fra 1888-1893:
Pige Marie Helene Johnsen indlagt v. lasaret
10/9-89 for typhus.
Angj. født 8/5-72 i Christiania af foreldre pige
Maren Hansen og Johan Petter Johnsen kon
firmert Aas
Angj. moder laa tøyen sygehus fra 21/3 til 25/4-88 som
b.s. jørn 2856/88. Fru Bøe Petrusplads 1 oplyser
at angj tjente hos hende en tid sommeren
1888 og nu i sommer hos skuespiller Bu
cher, sidste bolig Hammerborg torv 2 til indlæggelsen.
Benægter tidligere hjelp
5/9-91 indl. i b.s. for syphilis. – S.. hun indtryk af
Lasareth 21/10 89 opl – hun at have opholdt seg i Aas til januar 1890.
U--- hun i byen hos Kjøbmand Hansen fru L---, El-- ___ gd.
hos – og Roa—gd 28
Lyng oplyser at angj. har boet her som opgivet siden begyndelsen
af 1890

1888 hun eller moren er innlagt 21/3 – 25/4. Sykejournal 2856/88 finnes ikke. Fru Bøe forteller fattigvesenet at Helene

Marie bor og tjener hos henne sommeren 1888. Det står noe utydelig, men det kan hende Helene Marie var den som var lat inn i barsel da det står b.s. og navnet Jørn.

I 1889 er hun innlagt på Tøyen sykehus for typhus. Sommeren 1889 har hun tjent hos skuespiller Bucher, som var en av de Henrik Ibsen benyttet i sine oppsett på teatret. Den 10/9 er Helene Marie i kontakt med Fattigvesenet (protokoll) og benekter at hun tidligere har fått hjelp

Ole Johan Samuel Bucher 1828-1895, spilte i Christiania Theater fra 1852. deltok i Peer Gynt. Han kom fra Bergen. Da Helene Marie jobbet hos ham hadde han kone, to døtre og bodde i Lille Grense 4. Ibsen likte ikke Bucher og han uttalte før en forestilling at han helst ikke ville at Bucher skulle ha noen rolle da han var en plage i det meste han foretok seg.

Bilde fra Lille Grensen 7 fra 1890

I 1890 flytter hun i januar til Christiania fra Aas. Det er Lyng som bekrefter at angjeldende har bodd hos dem siden januar 1890.

I 1891 blir hun 5. september innlagt for Syphilis. 28/9-1892 er Helene Marie igjen innlagt. Denne gangen er det skrevet at hun oppgir Adolf Nilson som barnefar. Adolf kommer fra Gøteborg. Deretter er det notert: Barnet dør.

Hun forteller at hun lå i bs 28/3 – ¼ i 1893 og at lege var tilkalt.
Protokoll 29 er oppdatert med denne opplysningen, som også står nevnt i protokoll senere i 1906.

I 1890 flytter hun i januar til Christiania fra Aas. Det er Lyng som bekrefter at angjeldende har bodd hos dem siden januar 1890.

I mars 1894 er Helene Marie 22 år. Hun er registrert på Eidsvold. Trolig var hun på besøk hos søsteren Emilie Mathilde, hun var gravid og noe har oppstått. Det var lege som rapporterte om abort. Kanskje er det årsaken til at hun allerede i april, måneden etter, reiser uten bagasje til Amerika. Mulig hadde hun valget mellom å reise eller bli arrestert. Hennes erfaring var jo at moren hadde vært i arbeidsanstalt siden hun selv ble plassert i 1878.

Helene Marie reiste til Amerika 26 april 1894 med skipet Island. Hun ankom New York 12. mai. På passasjerlisten er det kun Marie og en dame til fra Kristiania Otillie Olsen 28 år. Ved ankomst New York står Marie ikke oppført med baggasje, men Otillie står oppført med to pieces. De stod begge med destinasjon New York. De fleste andre passasjerene skulle videre til andre byer og steder. Det er derfor grunn til å tro at de reiste sammen.

Hun har oppholdt seg i Amerika til hun har vendt hjem til Kristiania rundt 1903. Enkefru Berger har kjent til henne siste tre år da Fattivesenet stiller henne dette spørsmålet 25. juli 1907. Det var jo adressen til fru Berger som var oppgitt på Rikshospitalet ved Fannys fødsel.

I 1906 har Fattigvesenet samtale med Helene Marie. Samtalen er dokumentert i protokoll som er oppdatert hvert år fram til Helen Marie dør 11. april i 1909. Hun forteller at hun lå i barselseng 28/3 – ¼ i 1893 og at lege var tilkalt. Det er derfor å regne at hun har født hjemme et eller annet sted. Fra rundt 1903 sier hun at hun har bodd i Torvgaten 34 hos fru Karlsen, Ro??torget 6 hos fru Andersen, Akersgaten 59 indre gård hos

sin mor, Skolegaten 2 hos fru Mikalsen, Munkedmavei 44 hos Frits Ernst, Thor Olsensgate 2 hos Hjalmar Olsen og Tordenskjoldsgate 1 hos fru Berger. Fru Berger skal ha kjent angjeldende (Helene Marie) de siste ti til tolv år.

Protokoll fra 1906
Strygerske Marie Helene Johnsen
indl. i Bs. 22/6 06.
Angj. forkl.at være født 8/5 1872 i
Kra af foreldre Johan Johnsen og pige
Maren Hansen, døbt s. steds, konf i Aas
laa i BS 28/3 – ¼ 93 som legen tilh. og
vil sidste 2 ½ aar have boet i Torvgade
34 hos fru Karlsen, Rosttttgd 6 II hos fru An
dersen, Akersgaden 59 I indre gaard hos
moteren, Skolegaden 2 II hos fru Mikalsen
Munkedamsv. 44 hos Frits Ernst, Thor
Olsensgade 2 hos Hjalmar Olsen og
sidst i Tordenskjoldsg 1 V hos fru Berger
der skal have kjendt angj sidste 10 a
12 aar. Kan ikke betale.
Bf. Skomagermester Kristian Engelsrud
Oslo. Ass. Hundstad opl. 25/7.06, af enkefru Berger, Tordenskjolds-Pl.
1 V, har forkl. at hun har kjendt angj. som boende i byen de
sidste 3 aar.
15/9.06 angj.s barn ”Fanny Solbjørg” f. 22/6.06, af Vrgr. ankr. hos skredder
Hansen, Marselisgd. 27 i.h.t. L-§16. Bopel: Munkedamsv. 17.
29/5 07 xxx indsat i arb.---- på 6 md. – Barn Fanny Solbjørg f. 22/6.06 inbragt hos Helga
Andersen, Th. Mejersgd 75, og skal her betales 15 kr md. i 6 månedr.
fra 1/6 07. 1/7 07 anvist for forpl. i juni kr 15,00. ½ for juli og aug Kr. 30,00
1/10 anv. 15 kr. 1/11 anvist mot kr. 30,00 og 2/12 Kr. 15,00.
1909. 6/5. af Vergerådet anbragt i F---- i hast til L. § 1 6. fra Tron Myresv.
60 I har været anbragt hos enke Helga Andersen. Moren skal være død
11/4.09.

Fra rundt 1903 sier hun at hun har bodd i Torvgaten 34 hos fru Karlsen, Ro??torget 6 hos fru Andersen, Akersgaten 59 indre gård hos sin mor, Skolegaten 2 hos fru Mikalsen, Munkedmavei 44 hos Frits Ernst, Thor Olsensgate 2 hos Hjalmar Olsen og Tordenskjoldsgate 1 hos fru Berger.

Fru Berger skal ha kjent angjeldende (Helene Marie) de siste ti til tolv år.

I 1907 har fattigvesenet kontakt med barnefaren Olaus Kristian. Det var allerede stadfestet at mor Helene Marie ikke kunne betale for Fanny i ”fosterhjem”. Fanny bor hos enkefru Berger og den 28/7-06, men fra 15. september blir hun flyttet til enkefru skredder Hansen i Marselingsgate 27 i.h.t. § 1.10. Deretter til fru Andersen i 6 måneder for kr. 15 per måned. Den 6. mai i 1909 ble Vergerådet anbragt og etter § 1.6 etter opphold hos fru Andersen. Dette skjer etter at moren, Helene Marie, skal ha vært død siden 11. april 1909.

Det er videre en annen protokoll fra 1907, 86-54, der fattigvesenet har samtale med Olaus.

I protokoll 86 den 5/7-1907 er Olaus i samtale med fattigvesenet. Følgende står:

Skomagermester Olaus Hansen Engelsrud, opg. som fader til pige Helene Marie Johnsen B. ”Fanny Solbjørg”, f. 22/6.06, hvis forsørgelse er overtaget af Ftgv. (ved Hovedk.) fra 1/6.07, saalenge Pigen er i arb.anst., hvor hun pr. nævnte dag af politiet anbragtes i 6 mdr.

Angj. forkl. at være f. 21/11.59 i Nannestad af foreldre Kristian Hans Olsen og H. Marie, er enkemand og har 1 barn 12 aar glt., har boet i byen i 28 aar, senest i Munkegt. 2 og fra aar 1905i Arupsgd. 2 kj. – Han benægter at være fattigunderst. og benægter paterniteten, idet han pleide legemlig omgang med pigen den 13/8.05 og derpaa igjen først i marts aar 1906. Der er ikke udf. Resl., men angj. har gjort skrift til sagsanlag mod pigen for at faa fralagt seg paterniteten.

Bogholder Jørgen Traagstad, Arupsgd. 2 III, har forkl. At han har kj. angj. de sidste 7 aar som boende i byen.

Opl. Af Ass. Hundstad 5/7.07.

Det var folksomt i gatene under valgdagen i 1905. Det var på denne dagen Engelsrud traff den unge pigen.

Den 6. mai i 1909 ble Vergerådet anbragt og etter § 1.6 etter opphold hos fru Andersen. Dette skjer etter at moren, Helene Marie, skal ha vært død siden 11. april 1909. Protokollen sier ikke noe om overføring til Hvaler, men i 1910-tellingen har Fanny kommet til familien i Botne. Det har skjedd siste halvdel av 1909.

Helene Maries dødsattest forteller at hun døde av lungebetennelse og hun ble gravlagt Grønland Kirke 19. april kl. 13, ugift, strygerske, bopel Motzfelds Gade 8c. I skifteattesten av 19. september 1909 står det: Ugift strygerske Helen Marie Johnsen, 37 år gammel, død Rikshospitalet, bopel Motzfelds gade 8c. Etterlater seg moder Maren Hansen og 2 umyndige. Levde i Amerika. Eide intet. Moderen bopel er Jens Bjelkesgate 16. Her står også Valborg Throndsen på samme adresse som avdøde.

Valborg var fange på samme tid som Helene Marie. Det er sannsynlig at de valgte å bo sammen etter soning. Det er grunn til å tro at Valborg var den siste som var sammen med Helene Marie før hun døde i 1909.

Carl Marinius Johnsen Holte reiste til New York som handelsmann den 13.11.1902. Han var ugift.

Emilie Mathilde var tjenestepikt på Qværndalen i Ullensaker i folketellingen 1900 hos Peder Pedersen Vætten f. 1842. Han drev spinneri, farveriejer, snorf farver og væveri. Han hadde kone, to døtre og tre ansatte. Emilie var ansatt for husstell.

Hun reiste først til Kristiania der hun var tjenerinne I Behrensgade 5 III. Den 19 april i 1907 reiser hun til Amerika Chicago for bedre fortjeneste. Hun reiste med skipet Oscar II.

Maren Hansen, Helene Maries mor sonet straffer gjennom store deler av livet fra 1880-tallet og hun fram til hun er avbildet i 1908. Hun ble kalt Fredrikshaldra som sannsynlig er fordi hennes avdøde mann Johan Peter Johnsen kom ra Fredrikshald.

Hvorfor satt kvinnene i fengsel?
Kilde Anne Frøberg, Program for kultur- og idéstudier
Hva som var straffbart og lengden på straffen ble regulert i Den norske Straffelov av 20ende august 1842, frem til Almindelig Borgelig Straffelov av 1902 ble gjeldende fra 1. Januar 1905. Det var enkelte gjennomgripende revisjoner i 1874, hvor strafferammen for fosterdrap, fødsel i dølgsmål og simpelt tyveri ble redusert, og flere forhold innen sedelighetsforbrytelser ble avkriminalisert.51 I 1901 ble forbrytelser delt inn i 20 kategorier, og det var i hovedsak tyveri, barnemord og fosterfordrivelse kvinnene var dømt for.52 Videre i oppgaven er forbrytelsene kategorisert som vinnings-, sedlighets-, volds-, offentlighets- og andre forbrytelser.

Ved inngangen til 1900-tallet var det kvinneoverskudd blant Norges to og en kvart million
innbyggere. Tidens ekteskapsmønster, som fulgte det europeiske med lav hyppighet og relativ
høy giftealder førte til mange ugifte kvinner, som kunne bli en trussel mot storsamfunnets
norm om ekteskap og familie. Ekteskapet var samfunnets fundament, og kvinnenes viktigste
roller var å være mor og hustru. Den markante kjønnsdelingen delte opp kvinner og menns liv
innen arbeid, familie og fritid. Hun hadde ansvar for hjemmet og han skulle forsørge familien.
En enslig kvinne ble både latterliggjort og sett på som en stakkar, men historiker og
kjønnsforsker Kari Melby hevder at den ugifte kvinnen gjennom sin individualitet, også
fungerte som en spore til å øke kvinnenes rettigheter og muligheter i samfunnet.39
De ugifte kvinnene trengte arbeid og i 1900 var 62 % yrkesaktive, mens i 1930 var
andelen redusert til 57 %. Av de yrkesaktive var mange tjenestepiker, ved århundreskiftet var
det 102 720 kvinnelige tjenere, et antall som sank i årene fremover. I 1920 var det 98 082
kvinnelige tjenere.40 Tjenestejentenes arbeidsvilkår var i følge historiker og kjønnsforsker Ida
Blom nedfelt i lovbestemmelser bygd på en patriarkalsk og paternalistisk autoritetsstruktur.
Husfaren var familieoverhodet og tjenestepiken som medlem av husholdet var underlagt hans
og hustruens regler for lydighet. Til gjengjeld hadde tjenestepiken en trygghet i at husbonden
pliktet å sørge for hennes underhold.41 Som beskrevet senere, hadde denne kjønnede
strukturen likheter med strukturen i fengselet.

Barnemord og fosterfordrivelse var de vanligste voldsforbrytelsene som kvinnene var dømt
for. Barnemord ble definert som:
En moder, som inden et døgn efter fødselen forøver nogen i

som retsstridig forlader
i hjælpeløs tilstand nogen, som staar under hans [sic.] varetægt, eller som han plikter
at ledsage, befordre, modtage eller paa anden maade drage omsorg for] forbrydelse
mod sit uægte barn.66
Straffelovens paragraf viser at flere kriterier skulle oppfylles, drapet ble utført innen et døgn
etter fødselen og gjaldt kun barn født utenfor ekteskap. Hvorfor regulerte ikke loven drap på
ektefødte barn? For å svare på et slikt spørsmål er det nødvendig å forstå at en slik tanke var
helt umulig, den rokket ved hele samfunnsmoralen og familiestrukturen. Det var antagelig
helt utenkelig at gifte mødre skulle kunne utføre barnedrap. Forbrytelsen ble straffet med
inntil åtte års fengsel. Ugifte mødre var sårbare og i en vanskelig situasjon, for mange var det
håpløst å kombinere arbeid med morsrollen, i tillegg var enslige mødre ikke sosialt akseptert.

Fosterfordrivelse, den andre store voldsforbrytelsen var definert i loven: ”Kvinde, der
ved fordrivende midler eller paa anden maade retsstridig dræber det foster, hvormed hun er
svanger, eller medvirker hertil”.69 Forbrytelsen ble straffet med inntil tre års fengsel. På
samme tid som kvinnene ble straffet for fosterfordrivelse pågikk det radikale feministiske
aktiviteter i samfunnet. Katti Anker Møller (1868-1945) hadde et sterkt engasjement i kvinner
og fødselspolitikk. Hun mente det å bli mor skulle være frivillig, kvinnene skulle selv
bestemme hvor mange barn de ville ha, og når de skulle få dem. Med denne
innfallsvinklingen arbeidet Møller med seksual- og prevensjonsopplysning og for å
avkriminalisere abort. Hennes synspunkter møtte stor motstand. Barnebegrensning måtte skje
ved avholdenhet og ikke ved kunstige midler

En mer uvanlig voldsforbrytelse utført av kvinner var ran. Marie A. B. som var dømt
flere ganger hadde begått et grovt ran. I domsakten er hendelsen beskrevet:
[…] ved lørdag 10. September 1921 i nærheten av Holmenkollen kapell i Aker med et
stumpt redskap, sandsyndligvis en hammer at tilføie frøken Marie Refsdal slag i
hodet, hvorunder hun antagelig stupte, videre slag i hodet, hvorunder hendes
bevissthet av og til var borte, kaste hende ut i en vandpyt og frata hende en
haandvæske indeholdende 90 kroner, et par hvite vanter og nogen smaaterier,
hvorunder frk. Refsdal fik 9 saar i hodet fra issen og forover i panden med brud av
hodeskallen paa 2 steder, brud av underkjæven, brud av venstre haands pekefinger,
maate indlægges paa sykehus og faldt i livsfarlig eller langvarig sygdom.

Forfalskning av offentlige dokumenter, allmennfarlige forbrytelser, falsk forklaring og falsk
anklage var kriminalitet kategorisert som forbrytelser mot det offentlige. Det var ikke mange
kvinner som ble dømt for slike forhold. Heller ikke forbrytelser som omfattet bedrageri og
utroskap, forbrytelse i embete, ombud eller bestilling var mange kvinner dømt for.

Domfelte kvinner ble tatt i mot i fengselet fra klokken syv om morgenen til syv om kvelden,
fulgt av en fangefører eller fengselets eget bud. Ved overleveringen hadde fangeføreren med
seg den originale dommen og domsakten, utskrift av domskonklusjonene og en erklæring om
at dommen var meddelt den dømte, et følgebrev med signalement og en oversikt over
medbrakte eiendeler.74 I de medbrakte papirer var straffepremissene beskrevet. Fangene
kunne for eksempel være idømt skjerpet fengsel, som innebar fengsel på vann og brød inntil
20 dager eller hardt natteleie inntil 30 dager.75
Kvinner fra hele landet ble sendt til fengselet i Kristiania, og langt ut på1800-tallet
måtte fangene gå til fods. Det var unntak kun for ”[…] syge eller saa belagte med Jern, eller
føres saa lang Vei, at de ikke uden Vanskelighed kunne transporteres tilfods”.76 Ved
inngangen til 1900-tallet reiste fangene med hest og vogn, jernbane eller båt. Kvinnene
langveisfra ble fraktet med fangeførende dampskip:
[…] der ifølge Kontrakt har paataget sig at befordre Fanger uden Ledsagelse af
Fangefører. Overalt hvor Anledning gives, bør det derfor til Besparelse af Udgifter
paalægges Fangeføreren at aflevere Fangen til et saadant Dampskib til
Viderebefordring. Fangeførende er de fleste Passangerdampskibe i længere Kyst- og
Fjordruter.

De domfelte kvinnene ble ført gjennom fengselsporten som skilte dem fra friheten, og fra
muligheten til å ta ansvar på viktige områder i livet. Som enken Kjersten Jensdatter S., hun
kunne ikke lenger sørge for sine tre barn og øvrige familie. Det er liten tvil om at
fengselsporten fungerte som en viktig dørstokk, et skille mellom det kjente liv ute i samfunnet
og det fremmede livet i fengselet. I straffetidens første fase ble kvinnene definitivt adskilt fra
sine tidligere sosiale posisjoner i samfunnet, fengselsporten signaliserte et farvel til et liv i
frihet. Via denne inntreden i fengselet foregikk de fysiske overganger til nye sosiale
posisjoner i en ny gruppe, som fange i fengselssamfunnet.
Å gå fra å være domfelt kvinne til fange fulgte en fast struktur, fengsling – omgjøring
til fange i mottagelsescelle – fengselsopphold. Denne prosessen kan forstås som en
overgangsrite hvor kvinnen går fra en tilstand til en annen, inneholdende en klassisk tredelt
ritualstruktur, hvor den domfelte blir ført til fengselet og satt i en mottagelsescelle, deretter
ble hun ført til en vanlig celle hvor det ordinære fengselsoppholdet startet, før hun til sist blir
ført til fengselsporten og slipper ut i samfunnet igjen.