Helge Solheim

En av Fredrikstads "kraftigste" kulepenner hadde på trykk en kronikk i Demokraten, lørdag 18. Juli 2015. Jeg har kopiert teksten!

● Neste diagnose: Hvem skal få overleve

«Dere dreper mitt folk

F or mange av oss er vårt første møte med Inger Hagerup «Vår små søsken»: Vi har en liten søster vi har en liten bror som er litt annerledes enn andre barn på jord. De kom til denne verden, det vanskelige sted, med mindre håndbagasje enn vi er utstyrt med.

D et faller lett å tenke på dette diktet når en leser i VG om det grovt hetsende og nedverdigende brevet Monica Frøsaker fra Oppland mottok. I det anonyme brev utset-tes åtteåringen hennes Casper, som har Downs syndrom for grov hets: «Vil få lov å takke dere for at dere er så gode foreldre at dere sender mongoongen deres på skolen med vannkopper».

F or ordens skyld: Downs syndrom er en samlebetegnelse for en gruppe genetiske feil som fører til varierende grad av funks-jonsnedsettelser. Det er rundt 1 av 700 fødte barn som har Downs syndrom. Gjen-nomsnittlig forventet levealder fra fødsel er over 60 år, og 10 prosent lever til de er 80.

D ette er andre gangen familien får til-sendt et sterkt hetsende brev fra en ano-nym avsender. Moren synes det er trist at noen kan få seg til å skrive så hetsende ting om andres barn. Det føler vi andre også som leser om denne saken. Ikke bare uen-delig trist, men enda mer opprørt over hvor dypt enkelte kan synke. Mer fordummende og sårende hatbrev enn dette kan knapt tenkes for en familie med et barn de elsker mer over alt her på jord.

S aken er spesiell grov fordi en person med Downs syndrom henges ut på en stygg måte. Og det skaper utrygghet i fami-lien. Pappa til Casper sier: -– Nå som det andre brevet kom, ble jeg bare lei meg og redd. Jeg jobber jo som pendler, og er redd for at familien skal være igjen alene hjem-me. De vet jo hvem barnet er. De vet mye om han. Jeg kan ikke skjønne at noen kan være så slemme, sier pappa til Casper.

M ongo er et krenkende slanguttrykk som spiller på Down syndrom. I beste fall er det mot bedre vitende når ellers opp-lyste folk betegner noe som «mongo» i betydningen at dette er for dumt. Og ikke tenker på Downs syndrom. Jeg synes imid-lertid vi en gang for alle skal utrydde be-tegnelsen fra vårt vokabular.

Å lesunderen Simon Flem Devold døde tidligere i år. Journalisten, forfatteren og musikeren ble 86 år gammel. «Flem Devold har vært banebrytende når det gjelder å ta barn på alvor og få voksne til å gjøre desamme, sier psykolog Magne Raundalen, og omtaler Flem Devold som empatiens far. Jeg er enig. Hans spalte «På skråss» i Aften-posten er noe av det mest fremragende som er servert i norsk presse. Hvor barn tas på alvor.

O g i et klipp jeg finner i min roteskuff av arkiv, som nettopp omhandlet Downs syndrom, skriver Flem Devold blant annet: «Jeg har vært sammen med Torshov-gjen-gen i

W ien. De spilte for våre små søsken der, som fremdeles var stukket bort og gjemt bak stengte porter. Da følte jeg at jeg var stolt av å være nordmann. Jeg gråt fak-tisk en skvett, fordi jeg var så stolt og glad for disse norske ungdommene, som viste at vi holder på å bli et kulturfolk.

M ed en større og verdigere kultur enn wienerne kunne oppvise. Hvis vi ikke lærer å godta og glede oss over disse verdi-fulle menneskene, mister vi vårt eget men-neskeverd. Det vi er i ferd med, er å ut-slette en stor gruppe medmennesker før de blir født. Blir vår verden bedre da? Blir vi rikere som mennesker da? Under en stor fest ble det holdt taler om hvor godt vi tar vare på våre svake medborgere i det norske samfunnet. Midt under middagen reiste en ung mann seg. Alle kunne se at han var psykisk utviklingshemmet. Et Down-barn. Han holdt en kort tale: «Dere dreper mitt folk!» Det ble ikke holdt flere taler under den middagen.

S iste tall jeg har sett (2012) viser at det ble født 49 barn med Downs syndrom i Norge. Aldri før har tallet vært lavere. Det-te er også det første året det ble abortert flere fostre med Downs syndrom enn det ble født barn med denne diagnosen. I 2012 ble det abortert 69 fostre med Downs syn-drom. 87 prosent av kvinnene som i 2012 kjente til at fosteret hadde Downs syn-drom, valgte å ta abort.

I na T. Pettersen som intervjues i Dagsavi-sen forstår at det er en tøff nyhet å få vite at man bærer på et barn med Downs syn-drom. - Man ønsker jo av natur å beskytte sine barn, og man vil skåne dem for uøn-skede utfordringer. Samtidig er det viktig at valget om å fortsette eller avslutte svan-gerskapet er basert på kunnskap og innsikt, ikke utdaterte fordommer og frykt. I dag kan barn med Downs syndrom vokse opp i Norge med akkurat den samme livsver-dien som andre – og med sikkerhet også tilføre samfunnet flere verdier.

P å København kommune sin nettside ble det tidligere presentert beregninger på hvor mye kommunen sparte rent økono-misk per barn som ikke ble født med Downs syndrom. For meg brutalt og ufor-ståelig. Eller som Olaug Vervik Bollestad, 2. nestleder i KrF , kommenterte: Spørsmålet blir hvis alt skal måles i penger og fortje-neste: Hva blir neste diagnose, hvem skal få overleve?

R igmor Skålholt, sosionom med 40 års erfaring med arbeid innen utviklings-hemning, er enig med Bollestad, og hun sier utviklingen skjer på en bevisst stillfer-dig måte. Hun mener også at man må snu dette økonomiresonnementet opp ned, og se på dem som er annerledes som uerstat-telige verdier.– Jeg kaller dem «samfunnets gull». De har en sosial kapital som er i ferd med å gå tapt.

T o ytterligere vers fra «Våre små søsken» passer godt her: Vi har vår eng og åker. Vi har vårt kjøpmannskap. Og vi beregner livet i vinning eller tap.

D et er så lett å skubbe de små og svake vekk og la dem stå tilbake med hjelpeløse trekk.

«Spørsmålet blir hvis alt skal måles i penger og fortjeneste: Hva blir neste diagnose, hvem skal få overleve?»

4 Lørdag 18. juli 2015